Oggi vi parlerò di una tavola di incontro e di confronto, in cui oltre a celebrare il gusto, si dialoga su questioni legate al cibo e al vino, e ai suoi protagonisti. Una tavola che spesso condivido con Elio Ghisalberti, amico e giornalista enogastronomico, ormai abituato – o forse rassegnato – all’ascolto delle mie battaglie del momento. Più che battaglie, sono cause che difendo, spinta dalla passione e da vero credo per ciò che di volta in volta sostengo. Nell’ultimo nostro incontro, si è discusso sulle questioni sollevate nella puntata di Report del 27 Mars 2017: “Sotto le stelle”. Un’inchiesta di Bernardo Iovene che, per i non addetti ai lavori, ha come si suol dire… sparato nel mucchio.

Mat og vin, un settore che vede l’Italia al centro del mondo grazie alle capacità e al carisma di professionisti e produttori. Direi che qualche merito (e anche di più) vada loro attribuito. Con questo non voglio dire che tutto vada bene, heller, sul fatto che qualcosa debba essere aggiustata nulla da eccepire. La cosa che mi preme, più che le polemiche, è la chiarezza e la voglia di ascoltare una voce esperta fuori dal coro di tanti, che un po’ di confusione la fanno davvero. For de som ikke kjenner ham,,it,Elio Ghisalberti begynte sin søken i verden av mat og vin journalistikk tidlig på åttitallet til skolen av Luigi Veronelli,,it,For de som ikke kjenner ham,,it,Elio Ghisalberti begynte sin søken i verden av mat og vin journalistikk tidlig på åttitallet til skolen av Luigi Veronelli,,it,For de som ikke kjenner ham,,it,Elio Ghisalberti begynte sin søken i verden av mat og vin journalistikk tidlig på åttitallet til skolen av Luigi Veronelli,,it, Elio Ghisalberti ha iniziato il percorso nel mondo del giornalismo enogastronomico nei primi anni ottanta alla scuola di Luigi Veronelli, per poi collaborare con il Gambero Rosso (mensile e guide dei ristoranti e dei vini) e con L’Espresso per la Guida ai Ristoranti d’Italia. Den’ ideatore e curatore di GourMarte, la Fiera delle produzioni enogastronomiche di qualità esclusivamente made in Italy interpretate dai migliori cuochi. Attualmente firma per L’Eco di Bergamo la pagina settimanale “Sapori e Piaceri”.

• Elio, oggi allarghiamo la nostra tavola a chi ha voglia di approfondire le criticità emerse nella puntata di Report di cui abbiamo recentemente parlato. Nel dirti “ti lascio la parola” già mi fischiano le orecchie. Una volta tanto dirai… A parte le battute, partiamo da ciò che ho più a cuore: le produzioni italiane di qualità. La visibilità dei nostri chef può molto in questo senso. Intendo nella scelta di materie prime italiane e nella menzione delle stesse sulle carte dei loro ristoranti. Primo impegno di questi professionisti è quello di essere custodi del made in Italy, grazie alla ricchezza di prodotti, di vitigni e di cultivar di olivo del nostro paese. A quanto pare non è sempre così. Qual è la tua opinione in merito?

Chiariamo prima di tutto un punto, visto che giustamente sottolinei l’importanza dell’italianità in cucina, chiamiamoli cuochi e non chef. Altra cosa, non li definirei custodi ma interpreti, perché questo è il ruolo più attinente che, in questo concordo, rappresenta la figura professionale. Detto questo ritengo che il primo impegno professionale del cuoco è quello di fare una cucina buona e sana, å være alvorlig,,it,forberedt,,it,ærlig,,it,ren,,it,Hvis disse prinsippene er benyttet på de beste råvarer og italiensk gastronomisk kultur og territoriet som i hvilken som fungerer så mye bedre,,it,Det fortjener ros,,it,Vi kan ikke annet enn glede seg,,it,Men forsiktig med å overdrive hyllest til de som velger denne veien, og i motsetning til irritasjon for de som følger en annen filosofi,,it,Tendensen til å opphøye lokal mat bringer noen konsekvenser,,it,først og fremst at av humbug,,it, preparato, onesto, pulito. Hvis disse prinsippene er benyttet på de beste råvarer og italiensk gastronomisk kultur og territoriet der den opererer jo bedre,,it,Hvem i den oppkjøpte og i daglig matlaging praksis,,it,Takker Elio jeg tar ordet,,it,I konklusjonen, er det igjen for å si ... Kanskje det er nettopp det,,it,lage sensasjons uten å undersøke skikkelig emnene,,it,Det tjener bare til å skape forvirring blant forbrukerne,,it, merita un plauso, non possiamo che gioirne. Occhio però a non esagerare con i peana a chi sceglie questa via ed al contrario con la mortificazione di chi segue un’altra filosofia.La tendenza ad esaltare la cucina del territorio porta con sé alcune conseguenze, prima fra tutte quella della mistificazione. Hvor mange kokker rir dette temaet bare fordi et grep på informasjon og på det offentlige,,it,utgifter,,vi,ervervet i praksis og i hverdagen matlaging,,it,Han har alltid favorisert de seriøse leverandører naboen ikke føler behov for å flaunt det for alle vinder,,it,det gjør, og det er det,,it,Og dersom visse produkter kommer også langveisfra hva problemet,,it,Det viktige er konsistens,,it,Har du noen gang hatt mineralvann hjem som blir servert ved bordet av en restaurant som jeg vet,,it,Torino,,it? Chi negli acquisiti e nella pratica quotidiana di cucina, ha sempre privilegiato i fornitori seri della porta accanto non sente il bisogno di sbandierarlo ai quattro venti, lo fa punto e basta. Se poi certi prodotti arrivano anche da molto lontano qual è il problema? L’importante è la coerenza, alltid. Hai mai fatto caso all’acqua minerale che viene servita al tavolo di un ristorante che so, di Torino, som kokk hevder å personlig kjøpe kaniner i Carmagnola,,it,Kanskje kommer fra Sør-Tyrol eller dalene i Bergamo,,it,alt er konsistent,,it,Hvem mid Spiazzi,,fr,du allerede har truffet saken,,it,Mediet kan være mer eller mindre gyldig,,it,men det er sjåføren som gjør det trygt,,it,Selv når forlagene var rikere og storsinnet,,it,dvs. betalt sine ansatte nok til å gjøre dem i stand til å arbeide fredelig forhold,,it,det var de som tok fordel av den rollen for personlig fordel,,it,Det var så å si fysiologiske,,it? Magari arriva dall’Alto Adige o dalle valli bergamasche: è coerente tutto ciò?

• “Una stella Michelin cambia la vita a un ristorante e allo chef, ma anche le forchette del Gambero Rosso e i cappelli dell’Espresso possono fare la fortuna di un cuoco.” In Italia ci sono 334 ristoranti stellati con un giro d’affari che fa girare la testa. A questo proposito mi riallaccio alla trasmissione che, durante le interviste, ha messo in discussione la credibilità di guide e di critici enogastronomici da anni non più in incognito. Giudizi attendibili o sponsorizzati? Come dico spesso la differenza la fanno le persone. Il tempo insegna a seguire quelle giuste. Lascio a te continuare…

Qui mi spiazzi, hai già centrato la questione. Il mezzo può essere più o meno valido, ma è l’autista che lo rende sicuro. Anche quando gli editori erano più ricchi e magnanimi (cioè pagavano i collaboratori a sufficienza per metterli nelle condizioni di lavorare serenamente) vi era chi approfittava del ruolo per trarne vantaggio personale. È stato per così dire fisiologico che, lukkes kranene,it, la corte dei personaggi dediti al mercimonio si allargasse. La conseguenza è sotto gli occhi di tutti: la credibilità delle guide (di quelle cartacee intendo) è ridotta ai minimi termini. Ma del resto, non se la passa certo meglio il mondo web che per sua natura è fuori controllo e quindi ancora meno affidabile. La credibilità è nelle serietà e nella correttezza dei singoli, e l’incognito non c’entra proprio nulla, credimi. Chi non ci mette la faccia crea un’illusione, non guadagna rispetto.  

• Lo kokk, una professione che alimenta i sogni dei giovani studenti per poi spegnerli quando lo stagista, entrando nel mondo del lavoro, è spesso costretto ad affrontare doppi turni. C’è poi chi, grazie alla bravura e alla fortuna, riesce a lavorare in un ristorante stellato guadagnando uno stipendio non adeguato ma giustificato dalla visibilità che ne deriva. Una media di quindici ore al giorno che contrasta con le quaranta settimanali previste dal contratto nazionale di lavoro. Una realtà che trova impreparate le giovani nuove leve. Fortunatamente non sempre è così. Da qualche anno insegni presso una scuola professionale alberghiera. Puoi espormi la tua esperienza nell’affrontare queste problematiche con i tuoi studenti?

L’obiettivo primario di una scuola professionale è, o meglio dovrebbe essere, quello di preparare gli studenti al lavoro. Dove insegno, a me sembra che i colleghi che si occupano delle materie tecnico-professionali mettano da subito con i ragazzi le cose bene in chiaro riguardo ai sacrifici che comporta il mestiere che hanno scelto di imparare. E’ pur vero tuttavia che in buon numero gli studenti iniziano il percorso totalmente privi di questa consapevolezza, ammaliati più dal fenomeno mediatico dei cuochi star che da una reale passione per la ristorazione. Durante il percorso formativo, grazie anche agli stages che vengono regolarmente organizzati, di pari passo alla crescita della consapevolezza avviene spontaneamente, fisiologicamente, la selezione. In questo senso potersi confrontare con il mondo del lavoro sin da giovanissimi aiuta, e molto, tant’è che chi sceglie le nuove formule scolastiche a diposizione, tipo l’alternanza scuola-lavoro, dimostra non solo di avere più chance di concludere gli studi, ma di sviluppare più in fretta le proprie attitudini. Se poi la domanda contiene implicitamente una critica al trattamento riservato dai ristoratori agli stagisti ed ai giovani cuochi in genere, beh, qui torniamo alla considerazione fatta sopra a proposito della credibilità della figura del critico enogastronomico: questione di persone, non certo del movimento della ristorazione nel suo insieme. Attenzione però a dimenticare un fatto oggettivo: in cucina il lavoro è per sua natura complesso e pesante, e più in generale il mestiere nel mondo della ristorazione ha peculiarità specifiche tali da non consentire una vita sociale per così dire omologata.

• Di guide, di riviste e di manifestazioni ne hai seguite e ne segui ancora tante. Cosa pensi si possa fare per migliorare la comunicazione in questo settore, soprattutto dopo l’ondata social che ha travolto, anche se per alcuni stravolto, il modo di rapportarsi con la ristorazione?

Fondamentalmente credo che sarebbe utile una selezione feroce, un ritorno ai valori della conoscenza, della competenza, e perché no anche delle buone maniere e del buon senso. No ho alcuna speranza che ciò avvenga.

Ringraziando Elio riprendo la parola.

In conclusione cosa resta da dire… Forse solo che – nonostante io ami il giornalismo d’inchiesta – fare del sensazionalismo senza approfondire a dovere i temi trattati serva solo a creare confusione tra i consumatori.

Associazione Italiana Travel Blogger – AITB

Durante l’ultima edizione della Bit, den Borsa Internazionale del Turismo di Milano, ho avuto il piacere di ascoltare l’intervento di alcuni membri dell’Associazione Italiana Travel Blogger. Una rete che promuove la professionalità, og for dette får du en etisk å gi kvalitet til innhold. Trovandomi in linea con il loro pensiero, ho preso la palla al balzo per sottolineare ancora una volta un concetto che mi sta molto a cuore, ma che purtroppo a molti non fa comodo capire. La meg forklare ...

Parliamo di Digital Storytelling, il racconto digitale ed emozionale del territorio fatto da persone legate alla comunicazione che gestiscono un blog. Un’attività la cui rilevanza è stata riconosciuta dalle stesse istituzioni locali. Den eneste sår punkt i denne sammenheng, è che troppi sfruttano questa passione senza riconoscere l’impegno intellettuale, og ikke bare, nel dedicare tempo ed energie a questa attività. Un pensiero che riscrivo per l’ennesima volta, per rimarcare a chi non comprende, eller bedre, ha convenienza a non comprendere, che gestire e dare contenuti ad un blog, oltre ad avere costi, richiede molte energie.

Sentirsi riconoscere l’attività svolta grazie alla spinta della passione e dell’entusiasmo, non significa assolutamente che chi la esercita ne approfitti. Semplicemente si tratta di un equo compenso che giustifica le spese e il lavoro svolto. Sfruttare la passione altrui è moda assai diffusa. Noen, sarebbe più facile avere alle spalle un editore, ma visti i tempi di scarsa riconoscenza, molti di noi lavorano e scrivono sulle proprie testate, con coerenza responsabilità e indipendenza.

A questo proposito mi riallaccio all’Associazione Italiana Travel Blogger, che ha regolamentato l’attività dei propri associati adottando un codice etico basato sui principi di indipendenza, responsabilità, respekt, onestà ed accuratezza. Un’autodisciplina tesa a garantire l’attività dei travel blogger, su cui riflettere e da cui prendere spunto per altre categorie di questo settore della comunicazione.

Når det er sagt, passo la parola a Monica Nardella, founder del blog di viaggi “Turista di mestiere” e Presidente all’Associazione Italiana Travel Blogger.

Cynthia, la decisione di fondare AITB è giunta dopo una lunga riflessione. I travel blogger, quando ho iniziato io nel 2010, erano persone innamorate del viaggio che volevano condividere le proprie esperienze e, Hvorfor ikke, esser d’aiuto ad altri viaggiatori in procinto di partire con consigli e informazioni aggiornate in tempo reale, og, fremfor alt, gratuite. Eravamo dei pionieri e non lo sapevamo. Eravamo generosi, entusiasti e sempre con un biglietto in tasca. Poi la rete ci ha scoperti. Attorno ai nostri blog si sono create delle community fidelizzate di viaggiatori desiderosi di dare il proprio contributo o semplicemente di lettori con la voglia di viaggiare restando comodamente seduti su un divano. Sono iniziate le domande, i commenti, i confronti. Ognuno di noi, per assecondare questa passione, sottrae tempo ad altro. A una passeggiata, a un film, a una sana dormita. Ma lo facciamo perché ci piace e perché ci sentiamo (siamo) utili, a tutti: lettori, viaggiatori, territori.

Her, siamo arrivati al nocciolo della questione: il generico “territori” sta per enti, proloco, strutture ricettive, ristoranti, musei. Un circuito enorme che ha inteso perfettamente le potenzialità dei travel blogger, la nostra capacità di creare curiosità, di dare visibilità a una destinazione (con una foto, un articolo o con un live sui social) e di orientare addirittura delle scelte. AITB nasce perché i travel blogger non debbano più sentirsi dei moderni Don Chisciotte alle prese con (alcuni) operatori del turismo pronti a coinvolgerci nella promozione dei propri territori con “pretesa” di professionalità durante tutte le fasi del progetto, ma al contempo convinti che basti invocare la passione per quel che facciamo per ricompensare il nostro lavoro.

Lavoro che inizia nel momento stesso in cui veniamo contattati, ma forse, anzi sicuramente, molto prima. Perché se un Ente, ad esempio, si rivolge proprio noi, non accade per caso. Significa che siamo emersi dal mare magnum di altre pagine. Che siamo ben indicizzati, che il nostro target è definito e risponde alla chiave di ricerca. E questo è successo perché scriviamo bene, perché il nostro blog è accattivante, è navigabile, è responsive. Perché alla base di un blog di successo non c’è più solo la passione. Ci sono tempo, sacrificio, rinunce e, også, investimento economico per quel dietro le quinte che non si vede ma che sostiene la nostra pagina e quegli strumenti sempre più specialistici con cui realizziamo reportage belli e coinvolgenti.

AITB nasce dunque per tutelare i travel blogger che sanno di essere dei professionisti e chiedono di esser trattati come tali in ogni fase della collaborazione e ha come obiettivo dichiarato quello di garantire a chiunque si rivolga ai propri associati di interagire con persone che hanno deciso spontaneamente di lavorare sotto l’egida di un codice etico a riprova della propria onestà intellettuale. La strada all’inizio sembrava impervia e piena di insidie ma la risposta dei blogger e quella degli operatori del turismo ci stanno dando ragione e ci stimolano a perseguire gli obiettivi prefissati con entusiasmo e determinazione. Ne vedremo davvero delle belle!

Associazione Italiana Travel Blogger   www.travelbloggeritalia.it

Jeg tror nå alle vet hva en blogg, en dagbok i nettverket født fra en lidenskap, som å skrive og dele via sosiale nettverk, det vi elsker å leve. Et fenomen som har utviklet siden slutten av 90-tallet, og har bidratt til radikale endringer i måten mennesker kommuniserer på nettet. En personlig plass ledig fra begrensninger, der for å gi utløp for sine tanker og sin egen kreativitet. En ekte container, full av liv og følelser.

Angående min, Jeg mener bloggen, Jeg vet ikke hvor lenge. Det er bare en fase i livet mitt som tillot meg å vite og lære, å komme opp etter et fall. For noen, Jeg vet at jeg vil verne noen av historiene som jeg har levd, å skrive dem ut på papir sider, uerstattelige reisefølge, sier en gang i fremtiden.

Alt dette for å si hva? Kanskje for å si at det er lidenskapen som driver oss? Noen, Ve dem som mistet, men ve også til de som misbruker det! Føler tatt inn på grunn, risikoen for å bli repeterende, Jeg fortsetter å skrive om dette på min personlige plass, å klargjøre at lidenskapen ikke bør brukes, ne fraintesa.

Dette er min tanke, akk, dessverre, ikke svarer til virkeligheten ting. Jeg blogger, elsket og kritisert, De som forplikter seg ved å tilpasse det de gjør,  quelli che mettono nel loro operato non poche energie, som flytter innenfor sine midler, bevæpnet med kameraer og teknologi for å dele. Det er de som bruker all ledig tid, ofte sine ferier, studere og skrive i de mest uventede timer.

Noen blir så godt å bli forsket på og bli kontaktet av de som trenger å bli kjent, ofte uten å anerkjenne. Dette er punktet. La meg fortelle deg noen episoder som involverte meg, e che mi ha fatto quasi passare la voglia di continuare in un mondo in cui i furbi prevalgono. Det er en stund, fordi jeg er ikke ferdig ennå.

Første tilfellet. Un paio di anni fa sono stata contatta per raccontare le storie di vita del personale di un noto castello di Bergamo in cui si fa ristorazione. Etter å ha kjent dem og har funnet sine historier interessant, Jeg aksepterte oppdraget. De var fremdeles trengte et par møter for å samle materialet jeg trengte. For å støtte dette, ho chiesto loro un rimborso spese per il tempo e i viaggi in macchina. Nessuna risposta, quindi collaborazione sospesa.

Ifølge saken. Circa un anno fa, sono stata coinvolta in un blogger-tour-corso di tre giorni legato alla promozione del territorio nel Veneto, nettopp til Treviso, en by som jeg elsker veldig mye til mine røtter. Ho scritto ‘corso’ perché insieme a noi era presente un fotografo che ci guidava. Det ble enighet om å refundere reiseutgifter. Måneder har gått, fortsatt løfter, ma nulla. Mi ero quasi rassegnata, når, mot midten av august, mi è stato di nuovo promesso il rimborso delle spese sostenute entro lo scadere del mese. Fortsatt ingenting, eller bedre, quasi una presa in giro. Min lidenskap er og at mange, og at av disse herrene som vi kaller?!

I går, etter min utbrudd, in privato molti mi hanno raccontato di vivere le medesime situazioni. Bær ordene til en venn: “Cynthia, hvis du skriver, kanskje gjøre en tjeneste for oss alle, mange ting gå ubemerket, Nå er det moderne å snakke om bloggere mer skade enn godt.“

Jeg lovet at jeg ville.

Natten bringer råd ... er så. Jeg handler med hjertet mitt, alltid, også, ofte på min bekostning ... men kanskje det er på tide å endre, og vann, Jeg ønsker ikke å endre, Jeg ønsker å være den samme som alltid, men heller grublet mine valg. Kom ora, etter enda et forslag som er handlet mitt samarbeid med løfter om synlighet.

Jeg er litt sliten av dette ordet, fordi den jeg, Jeg mener synlighet, Jeg prøvde å guadagnarmela alene, deling, med prosjekter, i mine tanker, col mio lavoro. Ora io tento di darla ad altri, når de anser det som hensiktsmessig, når jeg vet at jeg kunne gjøre det bra.

La blogger, som jeg kaller i dag, har mye arbeid bak (Jeg elsker ikke denne definisjonen, men siden 'for nå’ er, Jeg foretrekker å kalle gården for bloggere som føler kallet til jorden). De siste årene har vært intense… år med forskning, å leve virkeligheten, lytte til folk, men mest av alle år å lære ... Jeg vil aldri slutte med å gjøre det.

Jeg bor mellom filer, notater, registre ... bruke alle tekniske hjelpemidler som tillater meg å bruke nettverket til å dele hva jeg gjør. Dette er de bloggere, noen ganger kalt i bytte mot løfter om synlighet… ofte uten refusjon av kostnader (å gi deg et eksempel, jeg venter på en ennå enige om å reise utgifter siden oktober i fjor).  Du forstår at kanskje noe er galt.

Når det er sagt, som jeg sier, Jeg ville bare peke og hode! Kanskje det er riktig å endre registeret.

Rapport her igjen responsen på en spørsmål Jeg ble gjort for kort tid siden av Justin Catalano (ditestaedigola.com) om saken.

• Verden blogger: chi lo ama, chi lo Odia, og hvem som bruker. Men hvem bryr seg egentlig kommunikasjonen gjort av bloggere og hvorfor .... Cynthia, Hva tror du?

Lidenskapen som kjørte mange bloggere i denne retningen, compresa meg, gjorde fremstå som deres emosjonell ladning koplet til digital kommunikasjon, kan være til hjelp i disse vanskelige tider som vi lever, til territoriet som de produksjoner. Et fenomen som allerede er på moten i mange år i utlandet. Mange har forstått, og har vært inspirert.

En verden av bloggere er ikke alltid lett, det er de som handler i henhold til lidenskap, og det er de som blir båret bort av enkle mål. Allikevel, bare gjelder for leserne som fulgte frem i tid, lidenskapen som har hjulpet mange av oss å komme gjennom tøffe tider.
Den eneste sår punkt i denne sammenheng, er at altfor mange tar nytte av denne lidenskapen uten å anerkjenne den intellektuelle engasjement og ikke bare, bruker tid og energi på denne oppgaven hvis betydning har blitt anerkjent av de samme lokale institusjoner.

Bloggere og journalister, lidenskap og yrke, følelser og rasjonalitet. To roller hvis skrifter har en helt annen emosjonell. Allikevel, både kan bidra ved å kommunisere, hver på sin måte, landet og dets produksjoner. Det viktigste for meg er konsistens, som må opprettholdes ved å ikke følge bølgene av bekvemmelighet for øyeblikket.

Deretter, avslutt, ikke ringe i bytte for synlighet… fordi sannheten er at hvis du ringer oss, synlighet du trenger du!

I dag fikk jeg denne e-posten at det offentlige bare delvis. Jeg sendte henne en person jeg har kjent i noen tid gjennom kommentarer på sosiale nettverk. Da jeg leste det trodde jeg det ville ikke ha vært nok et skriftlig svar til å forklare hvordan tanken. Visse ting må sies "stemme", eller enda bedre, 'Person'. Jeg tror denne berørings nøkkelen til kunnskap og forståelse i alle situasjoner som jeg er interessert i å utdype.

Hei Cynthia, unnskylde lidelse, benytte anledningen til å spørre deg litt informasjon (som blasfemisk), om hvordan verden fungerer som levende, hvordan å skrive artikler om verden av vin og mat generelt. Jeg sluttet i vennskap med en direktør i en avis nettside som ber meg om å “lanciarmi” skrive noe iboende til vin og sende bilder, da vil jeg slippe. Den’ litt "som jeg tror, også fordi de er i en situasjon med krise arbeid og prøver å finne andre utsalgssteder, eller i det minste begynne å spre en bit '. Jeg vet ikke i det minste hvordan det fungerer, Jeg lurte på hvordan “tur” mekanismen, fordi du må flytte besøker vinprodusenter / vin / hendelser…etc.. Å se hva svolgi du lurer på om du kan lære meg litt ', ikke å være helt uforberedt når de går inn i visse emner, spesielt de av en økonomisk ...

Alle som kjenner meg vet hvor mye jeg setter pris på bruk av digitale medier, dette for muligheten for at jeg tilbyr å forsterke det jeg anser hensiktsmessig å dele. Men pass, først og fremst jeg elsker med alle mine sanser for å finne ut hva jeg ønsker å vite, forstå og utdype. E 'av denne grunn at det eneste svaret at jeg følte for å gi, har vært å skrive et telefonnummer og et ord: Call.

Vi følte kort tid etter. Det første jeg sa er at "payback" er fortsatt rett, må ha sin virkelige kamp i kvaliteten på tjenesten som tilbys. «Jeg kan ikke selge noe hvis du ikke sikrer det unike i tjenesten". E’ fondamentale l’esperienza, forberedelse, og sinn åpne for nye teknologier.

Veien fremover er lang. Noen kommer før, noen kommer senere og noen du mister ... alle følger hans vei. Det viktigste er å være seg selv, drevet av engasjement og ikke av bølger av tids. Dette gjør en forskjell, forskjellen er banen ...

Noen, underveis læring vokser, Dette er den naturlige utviklingen av ting, Men det bør ikke tilsløre valgene i utgangspunktet foretatt. Tegnet, l’istinto, enkelhet er grunnleggende ferdigheter som, med ydmykhet, understreke person. Å vite hvordan å holde føttene godt på bakken, fortsette å lære, kjenner folk, dele erfaringer og være i stand til å trekke de riktige leksjoner i hver. Det finnes ingen hemmeligheter, det viktigste er å holde seg selv.

På slutten jeg fortalte ham hvordan jeg begynte å skrive, besøk og forteller historien om en vinmakeren av Aosta, veien reist så mye i de siste tre årene, av de mange erfaringer, av de mange menneskene jeg møtte, skuffelser, men også av følelser. Som vi alle har drømmer og håp, og med disse hver dag jeg går på…

For en stund ønsket jeg å stoppe noen av refleksjonene mine om ... "mediaticity and blogger",   på ... "hvem er midt i blinken i dag",  på ... "tidenes mest utstilte og solgte bøker" og på ... "haute cuisine chefs". Jeg takker kokken Matteo Scibilia og Luigi Caricato for å gi meg inspirasjonen.

I morges leste en artikkel publisert av Luigi Caricato på bloggen hans,  "Mer ydmykhet og mindre kinn bak ovnen",  Jeg ville ta av da de sa litt rullestein fra skoen ... Det hele startet fra et innlegg av kokken Matteo Scibilia, av Osteria Buona Condotta di Ornago:

"Det er nå en stor divisjon i cateringområdet. Få og alltid de samme kokkene i søkelyset. Alltid de samme beskytterjournalistene, og det er ikke klart om kundene har evne eller for å lykkes. Dette utrolige øyeblikket med stor mediatisitet i vår sektor, mellom bloggere og lignende, det ser ut som et sirkus som tenner på seg selv".

Jeg leste viktige konsepter, Jeg vil analysere en om gangen.

• Første: "Det er et øyeblikk av stor mediatisitet i vår sektor, mellom bloggere og lignende, det ser ut som et sirkus som tenner på seg selv. Matteo Scibilia fra Osteria Buona Condotta ".

Derfor, selv om det er kjent at jeg ikke liker begrepet blogger, Jeg faller inn i denne mediekategorien. Jeg har denne bloggen født fra lidenskapen for landet for alltid, for sine produkter, og for folk. En blogg født som en god livsterapi, etter at det samme har overveldet meg som fikk meg til å falle. Jeg reiste meg slik, skriver det jeg lever. Når det er sagt, vil jeg gå nærmere inn på dette; blogger er online dagbøker fra lidenskaper. Disse beholderne lar oss spre dem.

Gitt de nylige kontroversene, Jeg insisterer på konseptet om at bloggere og journalister er veldig forskjellige figurer. Bloggeren skriver for det meste ved å overføre sin egen trosbekjennelse og følelser. Journalisten er slik, fordi han utøver dette yrket utelukkende; skriver ofte kronikker, og overfører ikke alltid følelser. Allikevel, begge disse figurene kan bidra til å fremme jorden i en vanskelig tid som denne, "Gjør det bra". Alles hjelp er avgjørende for spredning av produksjonsvirkeligheter, for territoriet og for vårt Italia.  Jeg insisterer, "Det er ikke et løp"!

Jeg minner alle om at for “vi bloggere”,  energi og ikke bare det for det vi gjør, det er et stort offer. Så vidt jeg er bekymret, så er det og hvordan det vil være, kontinuerlig uventet, på tross av alt, holder føttene på bakken og husker hvorfor jeg begynte å gjøre alt dette. Deretter, hvis dette øyeblikket med stor mediatisitet kan tjene til å hjelpe "alle", Hvorfor ikke!

• Og mer ... ”Folk blir tiltrukket av de som er i søkelyset. Luigi Caricato ".

Dessverre er det et selskap som stopper for å se på butikkvinduene i stedet for innholdet. For noen dager siden skrev en person til meg og spurte om jeg har en amerikansk onkel for det jeg gjør. Det underholdt meg nesten på grunn av enkelheten jeg lever med, men det fikk meg til å tenke, hvor bedragende det tilsynelatende synet på ting kan være. Og "hvorfor, selv om jeg anser kunnskap på nettet som en god ting, Jeg trenger å bli kjent med at folk lever. Kunnskap er et uunnværlig middel for å gjøre konkrete vurderinger. Så hvis tid og kunnskap ikke får frem innholdet, søkelysene går raskt ut.

• Og mer ... “I bokhandelen er de mest utstilte og solgte bøkene de signerte (men ikke nødvendigvis skrevet) fra fjernsynstromboner. Luigi Caricato ".

Sann dessverre… lette bøker, speil av samfunnet. Kanskje medskyldig er fjernsynet med sine kommunikative meldinger stort sett av liten tykkelse. Kanskje det er fordi du har det vanskelig og at folk vil flykte. Fakta er at utgivere følger bølgen av markedsføring. Det er opp til oss å sykle på den rette bølgen ...

• Og mer ... “Noen unementionable kokker, etter å ha laget pornografi i lang tid haute cuisine, i dag krever de en retur til enkel og rimelig mat. Luigi Caricato ".

Så jeg er den "irriterende" for noen av dem ... "pausen", den som noen ganger gjør narr av dem for bruk av østerslignende blader eller for den overdrevne irritasjonen av oppvasken. Den som bestiller på steder der det ikke er vanlig å lage den til en løkomelett, eller mozzarella i en vogn, eller de mishandlede grønnsakene som forteller dem at kanskje et mynteblad ville forbedret det hele.  Det er jeg “det forstyrrende elementet” for mange, i hvert fall slik at de forteller meg… De forsto ikke at mine bare er provokasjoner for å bringe dem litt tilbake’ til tradisjon!

Jeg husker da personen spiste middag med meg en kveld, ironisk nok ga kniven til kokken forvirret av mine forespørsler. Jeg representerer som folk ofte sier, entusiasten som henter ren glede av mat. Det er mennesker som meg som skal si sitt. Dette selvfølgelig med all respekt for bransjeeksperter. Jeg spesifiserer at jeg med noen kokker er en venn, Jeg respekterer dem og beundrer dem for deres dyktighet. De er forskjellige tilbud, ganske enkelt dette.  Når det gjelder meg, elsker jeg tradisjonene og enkle retter fra fortiden, hvis noe, litt revidert. Det er mulig at jeg ikke finner en kokk som gjør meg, noen ganger til og med det jeg ikke vet, "ciceri e tria" laget som de er laget??  E’ vero, det er en spesialitet fra Lecce, men hvorfor ikke ta regionale matlagingskurs i stedet for å lage "fyrverkeri" på tallerkenene?!

Avslutt med et minne. En kveld nå for snart to år siden, Jeg spiste middag ved en tilfeldighet på en restaurant med da tre Michelin-stjerner. Etter de første provokasjonene mine som bidro til å myke opp gjerdestemningen, eieren fortalte meg at han hadde blitt brakt til et forretningsmøte i en restaurant som ligner hans. Venner, det hadde irritert ham noe. Mi disse: "Men wow, non potevano portarmi a mangiare in un locale in cui servivano due fette di culatello e così di seguito…” Ahhh!! Allora è così, a quanto pare la verità è che, la semplicità nei piatti piace molto anche a loro! 😉