Anna Prandoni, Direttrice de “La Cucina Italiana”. Ci siamo incontrate a Sosial Gusto, la manifestazione che ci ha permesso di esporre le nostre esperienze, sia pur diverse, i utviklingen av kommunikasjon når det gjelder mat og vin. Una giovane donna che, nell’ascolto del suo intervento, ho trovato sicura e determinata.

Jeg må innrømme å være flinkere til å spise enn matlaging, overbevist om at, du kan elske mat og vin i alle dens aspekter. Personlig ting som fascinerer meg, selvfølgelig i tillegg til å smake, Det er sine tradisjoner og sine hovedpersoner. Jeg liker å gå til røttene. Av denne grunn, når Anna ga hver av oss en kopi av de første høyttalerne utgaven av 'The Italian Kitchen' 1929, Jeg fanget gest med mye følelser.

I dag, samt stille deg noen spørsmål for å vite det bedre, Jeg vil nevne noen trinn som kopierer jeg nettopp har nevnt. En utgave av 15 Desember 1929, den første brønn 84 år siden. Det er naturlig å sammenligne det med en elegant dame i takt med tiden, stil og følelse av tradisjon, som ikke overse detaljer, og som vurderer maten en særegen del av vår hukommelse og vår region.

Sammen med Anna Prandoni til sosial Smak med Laura Pantaleo Lucchetti, Rosy Battle, Silvia Giovannini, Samanta Cornaviera og Jenny Maggioni – este Gardens – Varese.

Anna, a te den muntlige ...

• Så du Direktør for en avis, kone og kokk og ... Jeg glemte noe?

Jeg er også en stor fan av klassisk og moderne dans, en grådig leser av romaner og essay, en Twittomane, og en utrettelig reisende,.

• Jeg sier ofte at jeg er en torn i siden av kokker. Jeg provosere dem litt fordi jeg tror at ofte overstiger med "fyrverkeri i rettene".  Gå litt 'å gjøre tradisjon kultur for mat og vin i restauranten også, Hva det er nyttig og god. To flere ord når rettene serveres, eller en vin, eller den flotte olivenoljer, vil de ødelegge vår egen ...

jeg er enig, men samtidig føler jeg overflødige og overfylte dreven forklaringer, spesielt de som forteller deg hvordan du har til å smake på en tallerken. Hvis du føler behov for å 'forklare' hvordan skal jeg takle skaperverket ditt, vi er i en annen verden fra næring. Vi går inn i en verden av kunstneriske skapelsen. Og så er de ikke i restauranten, som vanligvis forstås, men på et sted der jeg møte og delta i en kulinarisk ytelse.

Finché non riusciremo a far capire al pubblico questa grande differenza, non saremo in grado di spiegare il perché di un conto astronomico, e nemmeno la valenza di Carlo Cracco rispetto alla trattoria tradizionale che cucina molto bene. Forsiktig: non ho detto che preferisco l’uno all’altra: dico solo che bisogna a tutti i costi sottolineare le differenze per apprezzare al meglio entrambi.

• Chef superstar, non se ne può più! Va bene che è il loro momento, ma caspita,  mi viene spontaneo chiedermi quando cucinano? Recentemente scherzando con alcuni di loro mi son chiesta quando faranno un film? Titolo: “Lo Chef che aspettava le sue… stelle” 😉 Esagero?

Ikke. Ultimamente il nostro chef, scherzando, ha detto ad un suo collega stellato: più di tre non te ne danno, la quarta non l’hanno ancora inventata. Questo bisogno di affermazione è però ancestrale, etter mitt syn: per decenni i cuochi sono stati relegati nelle loro cucine, a fare un lavoro duro in giorni e orari in cui le persone normali si divertono. Adesso che sono stati sdoganati, è anche comprensibile il loro sano bisogno di stare fuori dai loro antri.

Comunque la maggior parte di loro, nel segreto del confessionale, confermano di volerci tornare prestissimo. Deretter, una precisazione: come dice Pierangelini rispondendo alla domanda ‘Chef, ma se lei è qui chi cucina stasera al suo ristorante?'. ‘Gli stessi che cucinano quando io sono al ristorante’. Sfatiamo un mito: lo chef vero, il capo di una brigata di cucina in un ristorante strutturato, non cucina mai: sta al pass, controlla i piatti, e si occupa dell’ideazione e della strategia del ristorante. Il bravo chef è quello che è in grado di trasmettere ai suoi collaboratori la sua storia e la sua tecnica, e renderli capaci di replicare i suoi piatti, anche senza di lui.

• E’ l’era della nuova comunicazione Food blogger a go go! Con tutto il rispetto per la passione, tutti scrivono di cucina ormai. Che dire…

Che per fortuna nel mondo del cibo c’è posto per tutti. Il mercato, il web, i lettori valuteranno e daranno ragione ai contenuti migliori, così com’è sempre stato.

• E ora passo a qualche citazione. Sto leggendo la prima edizione de “La Cucina Italiana” del 15 Desember 1929: “Si può affermare che da qualche tempo la cucina familiare è in decadenza.” Direi più che attuale…

Attualissima. La prima copia è la mia coperta di Linus: ogni volta che devo fare una presentazione, o mi accingo a scrivere qualcosa la consulto: trovo sempre un passo, uno spunto, un accenno che mi da il ‘la’ per scrivere cose sagge e sensate anche oggi.

• Continuo: “Si può star bene in salotto e stare bene in cucina; la dispensa deve avere per ogni donna (aggiungo ogni uomo) la stessa importanza del guardaroba come la cucina quella del salotto”. Questo a sottolineare quanto sia importante ricercare la qualità negli ingredienti. Prodotti di cattiva fattura a bassi prezzi non ci devono ingannare…

Concordo. E non ci dobbiamo mai limitare alla sola cucina: la nostra rivista è da sempre anche un punto di riferimento per l’arte del ricevere. Non si cucina per ‘esercizio di stile’, ma per fare un dono d’amore alle persone più care. E quindi non si può servire una ricetta cucinata con amore su un piatto brutto o senza tovaglia, o senza accompagnarlo da una conversazione leggera e appropriata.

• Concludo con questa: “Se nel secolo XIX ed al principio del nostro necessità superiori distolsero dalla cucina, occorre far tornare in auge l’arte culinaria che è il nesso essenziale dell’unione della famiglia.”

Amen! Che si tratti di famiglia ristretta, allargata, di amici o di parenti, la cucina è davvero il luogo magico, il collante indispensabile per fare di ogni consesso un momento unico e gioioso. Noen, non possiamo rovinare tutto con piatti cucinati male!

Belle risposte! Brava Anna, e… evviva La Cucina Italiana!

Samanta Cornaviera, litt "som meg ... venetianske høyttaler for radio og reklame, cuciniera for lidenskap og tradisjon, yrke: “Massaia, ma ... moderna!"

Jeg kan bare fortelle deg at Samantha er et sant mirakel! L’ho conosciuta recentemente partecipando a Social Gusto, hendelsen som tillot oss å eksponere vår erfaring i utviklingen av kommunikasjon i form av mat og vin.

En naturkraft, lidenskapelig som meg til tradisjoner og historie. Tror du som har samlet mange oppskrifter av det tjuende århundre. Io le Adoro! Hvis du ønsker å lytte til audio format piller, kan finnes som.

Jeg spurte Samantha hva det vil si å være moderne husmor i dag, hvis det er en myte eller om det fortsatt er mulig. Jeg spurte også hvordan gjorde ditt samarbeid med tidsskriftet "The Italian Kitchen",  og da jeg spurte henne… heller, siden hun una høyttaler, Jeg vil si at den eneste løsningen er å lytte! 

Shhhh… silenzo! 😉

“Våre damer vet at den moderne kvinnen ikke kan skille fra den moderne husmor. Du kan føle deg bra i stua og være komfortabel på kjøkkenet; pantry må ha for enhver kvinnes garderobe er like viktig som kjøkkenet enn i stuen.”

Av “La Cucina Italiana” – N. 1 År 1 – 15 Desember 1929

“De store sivilisasjonene ble diktert av folkeslag som hadde den største omsorgen i kunsten og vitenskapen om mat ... "fra" La Cucina Italiana "N. 1 – ANNO jeg – 15 Desember 1929

Hvor er min kjære venn Giorgio Ferrari: "Italienerne er summen av opplevelsene som ble gjort i historien. Hvis du taper, går du tilbake til å være den forvirrede vulgæren som ingen stemme har. Kjøkkenet blir dårlig at rikdom, vin av bøndene som blir DOC."

Et sitat som jeg er helt enig i, å være en lidenskapelig historie som overbevist om at, å gå frem et skritt tilbake må gjøres. Jeg snakker om utvinning av tradisjoner, av dårlig mat, men rik på historie, Jeg snakker om enkelhet ...

Det er en vanskelig tid for mange, girene i økonomien vår gjennomgår en generell nedgang. Vi må forene oss, men fremfor alt må vi forene oss. Vi trenger folk å tro på, mennesker med virkelig lidenskap for territoriet, for sin historie og dets folk. Utopia, no, bare ekte kjærlighet til landet mitt.

Hvis hver av oss tok et skritt fremover, a modo suo, hvordan kan, Jeg er sikker på at vi ville ende opp. Jeg er en romantiker i den bredeste forstand av begrepet, og jeg starter ropet mitt, min #TamTamxlaTerra, for de som tror som meg, at vi har fremtiden under føttene ...

Tilgi min utbrudd, men jeg kan ikke gjøre noe annet. Når jeg har muligheten, a modo mio, lystig, med de prangende hattene mine, med smilene mine, med min elv av ord, Jeg bekjenner min tro for jorden.

Muligheten presenterte seg for meg Sosial Gusto, arrangementet koordinert av typen Silvia Giovannini, holdt i det praktfulle Giardini Estensi av Varese.

Hovedpersonen er den italienske kvaliteten som er brakt nærmere folket, men ikke bare. Den delen som er forbeholdt kulturtilbudet har gjort det mulig for journalister og bloggere, å avsløre sine opplevelser og tanker, i utviklingen av kommunikasjon når det gjelder mat og vin.

Jeg hadde gleden av å være ved bordet sammen med:

• Anna Prandoni, Direktør for La Cucina Italiana, det viktigste italienske matlagingsbladet født i 1929

• Laura Pantaleo Lucchetti, foodblogger som i likhet med meg samarbeider med Green Cabbage, online ukentlig matmagasin&vin

• Rosy Battle, journalistikk på sosiale medier og "mislykket matblogger"

• Samanta Abalush Cornaviera, massasje 2.0

• Eugenio Peralta, foodblogger-skaperen av bloggen Man is a Locust

• Jenny Maggioni, blogger

Enkle mennesker som jeg ble satt pris på, drevet av en lidenskap for mat og for utvinning av tradisjoner, men med et nøye øye på nettverket og det store potensialet for å promotere området og dets produksjoner.

I talen min fortalte jeg hvordan, nå for snart tre år siden, Jeg startet dette eventyret mitt som nå bokstavelig talt overvelder meg, men at jeg liker så mye. Jeg lager ikke et mysterium om endringen som livet mitt plutselig har hatt. Etter et første tap reiste jeg meg på å investere i tidenes lidenskaper, land, l’agricoltura, vin, og folks historie.  Som ung jente vokste jeg opp blant vinmarkene i Treviso-landsbygda ... jorden setter sine spor, i tid, og sjeler.

Jeg opprettet en gruppe på Facebook, Le Vigne-støtte. Jeg delte lenker relatert til tradisjoner, til dialekter, til mat, og vin. Noen la merke til denne støyende kvinnen. En dag ble jeg bedt om å lese et intervju med en Aosta-vinmaker. Jeg var så spent at jeg dro til stedet for å møte henne. Da jeg fikk vite at han ikke hadde midler til etiketten bak på flasken vin, Jeg ville fortelle historien om den vingården.

Etter å ha skrevet den ut, tok jeg den til henne, fordi jeg ville at han skulle donere den sammen med salget av vinen hans. Noen leste den, og ba meg skrive. Historien min fortsetter nå her på bloggen og på Green Cabbage, selv om jeg har en drøm, quello di vivere in campagna e lavorare nell’agricoltura. Tra me e me dico spesso: “Cynthia, piedi per terra, e ricordati perché hai iniziato.” Sto imparando e continuerò a farlo, perché in fondo non si finisce mai…

Tra le mie tanti passioni c’è anche quella della comunicazione digitale. Twitto, fotograf, lancio sui social… una vera peste! 😉 Metto in rete tutto quello in cui credo e che mi piace, per condividere i miei momenti di felicità, convinta dell’importanza della comunicazione enogastronomica e del territorio attraverso il web.

Di una cosa però sono fermamente convinta,  i social che abbiamo l’opportunità di utilizzare devono unire, e non sostituire la conoscenza diretta, esperienza indispensabile per conoscere le realtà, e i loro prodotti. Ikke stopp ved utstillingsvinduene ...