.

Martina Franca i provinsen Taranto, en elegant by med en rik historie i hjertet av Valle d'Itria. Jeg møtte henne vandre langs gatene og beundre barokkstil av sine hus og palasser. En by som jeg ble spesielt truffet av omsorg og i hvilken rekkefølge er det avholdt. "Qui Mangi Pane e Barocco" intitolava nel giugno del ’97 la rivista “Bell’Italia” a proposito del suo centro storico.

Inntil i går hadde jeg disse delene for en kort ferie. Alltid forene forretninger med glede ved å besøke realitetene i jordbruksland som jeg besøker. Jeg ble gjort oppmerksom på at en, men dessverre, på grunn av min avreise, Jeg kunne ikke se: den historiske mill "Akropolis i Puglia".

Det gjorde for meg Vito Piepoli. Jeg dele med deg sin historie.

Den historiske mill "The Acropolis of Puglia"

Vito Piepoli

Mai måned er sagt masse i verdensrommet foran inngangen til møllen "The Acropolis of Puglia" i Martina Franca (Taranto), i virksomhet siden 1889, Familie Lucarella, der står en vakker statue av Vår Frue av Odegitria . Med denne visjonen om velsignelse begynner et besøk til den gamle oljemølle i selskap med ikke mindre enn 122 år med Beatrice Lucarella.

"Han var min fars bestefar Domenico, Vincent deretter, far til min far " Beatrice forteller oss vagt av det øverste bildet, plasseres umiddelbart inne møllen familie. Innlegging av temperaturen endres, du er ganske kult. Å være en kupert Martina, på den ene siden og på den andre du klatre ned ... så hvordan crusher er gravlagt. Det er ikke veldig stor, akkurat som det var, i sentrum av byen. Og "en semi FRANTOIO – Ipogeo, som konformasjon og struktur. E '"frø" nettopp fordi det ikke er plassert i underjordiske hulrom, men litt under veien nivå. Produksjonen er kald med møllesteiner og hydrauliske presser.

Selskapet er et reisemål for sightseeing og skoleklasser for gjenoppdagelsen av gamle håndverk og å lære om de forskjellige stadier av produksjonen som presser, den gramolatura, la spremitura, lagring og tapping. Vi fortsetter å se inne i møllen og tillate oss selv å bli tiltrukket av tegn og detaljer en Latere Hovedaktivitet. Det er kroker i taket.

De fleste av disse krokene kunne ha flere funksjoner eller henge caciocavalli og pølser generelt etter sesongen. De øyebolter ble brukt i stedet for å angripe dyrene til kjedene. Per la staffa di cavallo c’è un duplice significato, den første er til maskot. Den andre angår bruk av hesten som beist av 'rundt', eller quadruped brukes av mølleren å slå møllesteinene.

Tidligere, stedet for transformasjon av olivenolje ble kalt "Trappeto", fra det latinske trappetum, som er hugget inn i fjellet knuser som vitner om den blomstrende økonomien i en fjern fortid, eller til og med fra den greske trapeo = pigiare o trepo = Twist eller trapetes som betyr mølle med antall møller som en gang var tre, mindre diameter av den aktuelle, plassert nederst og en hest murgesi, Esler, typisk i området, eller av okser.

Akropolis i Puglia

Produksjonen er gjort akkurat som tradisjonen kommandoer, den første pressing av oliven under jeksel og deretter deigen er plassert på fiscoli, formet donuts, opprinnelig utstoppet, som går på hverandre for å komponere "tårnet" , klar for juice under "trykk". Fire presser i møllen og, å si vår guide, durante il periodo di produzione sono necessarie almeno quattro – fem personer til å fortsette å arbeide.

For å gjøre en jeksel og gjøre minst et "tårn" det tar minst tre tonn med oliven og, secondo Beatrice, dette året året bør være god nok for samlingen i familieeiendommer som ligger på landsbygda i Martina Franca og Crispiano. Hva som faktisk påvirker mye i form av kostnader er vedlikehold av landskapet. Spesielt vanskelig å komme seg fordi de prøver å opprettholde en gjennomsnittlig pris på salg til publikum, selv om det er viktig for forbrukeren å forstå at hvis du ønsker å spise god og ekte kvalitetsprodukt til en pris.

Beatrice minner oss om at, å bytte til et annet produkt av jorden, gode hvite viner fra druer (Martina hvit) og rødt (Primitivo del Salento) typisk for Valle d'Itria. Selv vinen markedet globalt har blitt vanskelig. Jeg skjedd å ha et møte med de russiske importørene, terninger Beatrice, ber om å betale mesteparten vin til femti øre per liter (un'assurdità!).

Retur olje, guiden forsikrer oss om at de oliven høstet og presset ved fabrikken familien ikke samles fra bakken heller hun selv forteller oss at det må hentes fra bakken, fordi “oljen er en svamp i kontakt med bakken ikke gjør annet enn å absorbere humus, fukt og mugg. I nostri terreni non sono trattati con diserbanti nocivi arando il terreno con l’uso di trattori per eliminare le erbacce e impastare il terreno. Høsting gjøres hovedsakelig for ekstraksjon av oliven fra treet, men hvis vi bruker den mekaniske armen, er oliven umiddelbart innsamlet av nettverk. Det er en grind. Vår viktigste sorten er preget av oliven "coratina", men også "leccina-Nociara" podet i samme anlegg, frukten av alle trærne. Innhøstingen foregår i månedene november-desember, selv om mye avhenger av hvilken type klima som har funnet sted og tilstedeværelsen av rikelig eller knappe nedbør; beskjæring finner sted kort tid etter samlingen, med systemet for beskjæring “.

Produktet er verdsatt og eksporteres til USA, i Øst-Europa, og i mange europeiske land, spesielt i England og Frankrike. Italia gjelder salg gjennom systemet av dør til dør eller sendes direkte til familiene. I mellomtiden fortsetter turen, og vi ser noen underjordiske tanker full av "yellow gold", der lukten av nypresset olivenolje er følte selv før visningen, fange en behagelig duft som forgifter lungene, selv før koppen er droppet i den oljen vi nærmet nesen.

Etter ett års lagring, vi blir fortalt, produktet er fortsatt definitivt kvalitet, Imidlertid, er ikke lenger den intens grønn, har ikke den smaken som kribler, men modning mister litt "noe, com'è natura. Vi vet Vincent, den andre av tre sønner, han også aktivt involvert i familiebedriften med fokus på sektoren markedsføring og salg. Den urene olje filtrering utføres med metoden "in vatt", akkurat som det var en gang, med vatt. Mer enn en filtrering er en reell roughing.

Familien Lucarella over til møllen har en gård som også produserer annen verdifull mat, for salg på et sted som ligger i Piazza Umberto samt en linje av naturkosmetikk basert på ekstra virgin olivenolje. “Vi produserer også en balsamicodressing, som har femten eller tjue år med aldring” – ha concluso Beatrice – som virker mer enn en smaker eddik, en dessert vin og tilberedt must av hvite druer, av "gløgg" fra den spesielle konsistens, produkt med den gamle disiplinære. Og vi har ikke bare å si farvel og ønske møllen "The Acropolis" langt liv, av hensyn til vår gane og skjønnheten i huden vår.

Peppino er glad i å si… "Com dsc u cor toq"

Peppino, første skomaker og deretter restauratør. Det hele startet i 1969 når, arve en trullo ikke langt fra sentrum av Martina Franca av Taranto, bestemte seg for å ta sin kone med en catering virksomhet basert på hjemmelaget mat, typisk i området.

Den 3 giugno scorso hanno festeggiato cinquantasei anni di matrimonio. Da questa unione sono nati tre figli, to av dem jobbe med ham aktivt i lokal familie, det 'Trattoria av Wheels '.

Jeg har kjent Giuseppe Ceci, Peppino, i en sommerkveld ikke altfor lenge siden. Jeg har brakt venner etter en tur i den vakre Martina Franca, elegant by med en rik historie i hjertet av Valle d'Itria. Den Prof. Piero Marino husker det godt:

“QVarious UI Scheduler e Barocco " tittelen i juni '97 magasinet 'Bell'Italia "om den gamle byen Martina Franca. Det var klassen herrer som, i andre halvdel av det attende århundre, decise di rendere visibile la propria potenza economica avviando un processo di ristrutturazione e abbellimento delle vecchie case ‘a corte’ (liten masseriole i landet), som var boligene til herrene.

Landet blir, som ved et trylleslag, i en autentisk museum utbredt: portaler barokk og rokokko, pyntet med ruller og caryatids, capitelli corinzi e piccoli satiri, langs gatene her i byen. Bellied og elegante smijern balkonger pip fra toppen av bygninger. Interiøret på boliger er dekorert med fresker i hallene for mottak, til amorøse møter, en liten musikalske konserter.

–

Det var tid for middag, og ønsket om å tilbringe en kveld i en lokal restaurant og rike historie har gjort valget faller på en trattoria de som jeg liker, de med en stor T, de hvor stemningen er varm og innbydende…

Med Peppino føres umiddelbart på bølgelengde. Mens jeg lyttet til hans historier jeg så uttrykket i ansiktet hans typisk for menn som levde med lidenskap, mellom arbeid og mange ofre. Egentlig jeg gått glipp av noe, men bare fordi dens nære å snakke i Tarantino ikke har tillatt meg å forstå alt.

Det Peppino var et liv i stor lidenskap for landet, for mat, men også for historie. Da han innså at mine interesser var lik hans, me 'bokstavelig talt tatt av hånd "fører meg til å besøke hans museum. En rik samling av historiske gjenstander som har gjort meg til å miste oversikten over tid før, kalt for middag, Jeg sluttet venner ved bordet. Den kvelden var veldig slitsomt for meg å sitte ...

Ikke bare Angelo, hans sønn, Jeg snakket med ham. Jeg gjorde også en annen engel, i dette tilfellet hans nevø.

Cynthia, onkelen min er en enslig mann, un’ instancabile lavoratore vissuto all’insegna del sacrificio e del rispetto altrui. La sua simpatia è contagiosa. E’ un uomo umile che trasmette serenità, et godt eksempel for oss alle. Jeg husker for noen somre siden , når, i restauranten hans onkel Peppino ble iscenesatt et flott show, som uventet og plutselig, en av de beste minnene i mitt liv.

ERO til middag, sitter ved et bord foran Trullo med et par av mine musikervenner Veneto. I den unike atmosfæren, med sikader i bakgrunnen og under en stjernehimmel, degustavamo in allegria tutto ciò che di buono la dolce zia Graziella aveva preparato. Mine venner var spent og glad for å ha oppdaget Puglia, både for koking og for kunst. Plutselig bestemte de seg for å gi oss noe tilbake for. De ba om en gitar som vi fikk om en halv time ... og her er det magiske! De begynte å spille for å gi liv til en uventet konsert. Ved bordet sang vi alle sammen, og veldig sakte de andre lånetakerne kontaktet for å danne en enkelt kor av stemmer og applaus oss.

Under den månen virket alt surrealistisk ... Vi fortsatte i flere timer, til sent på kvelden, fordi ingen ønsket å forlate, ingen ønsket å bryte fortryllelsen at musikken hadde skapt. Det er en dyrebar minne som jeg levde i et magisk sted. Mine venner var gitaristen Marco Anzovino og sangeren Marnit Calvi.

Jeg har heller ikke glemme den kvelden passerte dem… Si farvel Peppino fortalte meg: "Cynthia, den rumaste cuntente?"Mitt svar var et smil, decisis og om!